A fashion-flirt!

Jeg er ikke den som eier, eller ønsker å eie designer-altmulig. Kaffetrakter fra Porche og sokker fra Chanel virker litt meningsløst.

Untaket er at jeg med et par års mellomrom finner HÅNDVESKA. Den helt riktige, nydelige veska i skinn. Det er altid et eller annet dyrt merke jeg aldri har hørt om. Jeg hadde et nesten to år langt kjærlighetsforhold til en grønn MiuMiu-veske til den nette sum av £300. Det begynte meg at jeg sikkla over den på Harrods, så senere fant den online, og fortsatte siklinga på hjemmebasis.  De siste månedene har veska ikke virka like fin, og jeg hadde liksom slått meg til ro med den søte primark veska jeg betalte £10 for og som har matchende lommebok.

Men I dag skjedde det igjen, jeg falt (hardt) for denne skjønnheten:

Bilder fra: http://www.katespade.com/

Jeg gråter nesten. Den er jo helt SKJØNN, jeg tror svakhetene mine er pusekatter og håndvesker -.-

Den er riktignok mer praktisk og halvparten så dyr som gamle MiuMiu. Men det rettferdiggjør likevel ikke å kjøpe denne. Kan hende jeg må i terapi for å komme over denne tapte kjærligheten.

Hvordan snu verden opp-ned på en måned.

Akkurat når verden virker helt ødelagt. Når du mislykkes med det meste, når du knuser parfyme på badegulvet og griner fordi du ikke får opp lokket på syltetøyglasset. Da kan selv de minste positive ting hjelpe på. Lukten av kaffe når du står opp, at damen i kassa på rema smiler og ønsker deg en god dag, eller at du akkurat rekker å komme deg på bussen får det begynner å regne. Når jeg er i dårlig humør samler jeg på slike ting.

Men hvis man da er i slikt humør, og er innstilt på å gledes av de små ting. Hva skjer da hvis noe skikkelig positivt skjer? Noe som er så overveldende hyggelig at det tar over hverdagen din?

Jo, da går man rundt med vondt i magen, stikk i hjertet, og et kjempesmil om munnen. Det er nesten så jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Det vanskelige er fortsatt vanskelig, men det gjør liksom ikke så mye. Tror ikke jeg har vært så glad at jeg har hatt vondt i magen før. Julestemmningen sprer seg, jeg tørr å tenke lenger fremover enn til i morgen. I små porsjoner får jeg troen på verden tilbake.
Jeg vet ikke om de rundt meg er klare over hva de har gjort, men uten dem hadde jeg sikkert stått foran kjøkkenbenken i det store utland og grått enda. Men nå er det hjem til jul!

Dette skal jeg klare!

Just watch me!

5 minutter til...

Ei venninne nevnte at jeg ikke hadde blogga på en halv evighet. Hun hadde rett. Jeg har liksom bare latt det gå fra meg, glemt å tenke "Dette var en dag jeg ikke må glemme" for så å blogge om den. Jeg svarte med at "Jeg liker ikke blogge når jeg ikke er i godt humør."

Det er forsåvidt sant, men denne bloggen handler ikke bare om alle de fantastiske dagene, den er ikke noe glansbilde. Den handler om, vel... Meg. Jeg sitter igjen med en ganske egosentrisk oppfattelse av meg selv mens jeg innrømmer akkurat det, men sant er det. Hadde jeg fremstilt livet mitt som solskinnsdager på rekke og rad, glansbilde på glansbilde, da hadde bloggen ikke vert løgn, men "Choosing between truths."

Jeg ligger under den varme dyna, alarmen synger nok en gang, jeg slumrer. Har egentlig ligget alt for lenge, har ting jeg skulle gjort. Men hva er vel én dag i den store sammenhengen? trenger jeg stå opp i dag? Jeg har ligget så lenge at det egentlig ikke er behagelig lenger, jeg er rastløs og har vondt i magen. Men jeg står ikke opp! Nå er det jo ikke sånn at jeg ligger i senga 24-7, men det er følelsen jeg går rundt med selv om jeg ikke ligger i senga. Jeg daffer rundt og gjør ingen ting, jeg vet det hjelper å bare komme i gang, at jeg vil føle meg bedre når jeg får gjort noe. Men jeg gjør ingenting. Jeg bare slumrer alarmen.

Å reise til Tyskland med tog (del en)

Oppdateringen på sommerferien får komme etterhvert, eller kanskje vi bare kan si at jeg begynner med slutten?

I går startet jeg reisen (om noe redusert etter en meget koselig lørdag) Jeg og min KJEMPETUNGE ALTFORSTORE koffert fikk plass på silverexpressen, målet med denne etappen var å komme seg inn i det store utland, slik at interrailbiletten min ble gyldig. Bussen satte meg etter seks timer av ved noe jeg trodde måtte være en spøk. Jeg hadde tenkt at når jeg kom frem så skulle jeg kjøpe litt mat og skype med venner- Men neida.

Togstasjonen på Jörn var noe primitiv, og langt unna noen form for komersiell bebyggelse(er enda ikke sikker på om stedet i det hele tatt hadde et "sentrum"). Så jeg satt på stasjonens venterom som kunne tilby toalett og en enkelt stikkontakt og utover det ganske lite, I nesten fem timer. Jeg så doctor who og spiste opp de siste rundstykkene mine...

Da toget kom var jeg så heldig at vogn 16 stoppet rett foran nesen min, slik at min ALTFORTUNGE koffert lett kom seg ombord. På toget satt jeg sammen med ei koselig frøken som forruten å ha en utmerket interesse for språk, også ønsket å dele romen sin med meg.

Etter mye "sovemedisin" sovnet vi, og jeg tror jeg våknet midt på natten fordi vi sto stille. Når jeg våknet skikkelig i morges, så fant jeg ut at det stemte, og vi var 30 minutter forsinket. "Kanskje rekker jeg overgangen i Søderhamn" tenkte naive jeg. Men verden ville ikke være med på det. Da mitt tog rullet inn på stasjonen i Søderhamn, rullet ekspresstoget UT av samme stasjon. Omsider kom jeg meg til Stockholm der verdens trivligste kundeservice-dame ordnet alt og gav meg litt matpenger som kompensasjon. Dermed har jeg plutselig en hel dag i Stockholm, og dette feires med en kaffe:

Free fallin'

Eksamen er over, jeg er fri. Friheten har sin pris, for nå er jeg også fri til å tenke.

Å være eldst når du bor sammen med venner gjør at du nesten automatisk blir den de betror seg til. Og jeg liker det. Jeg liker å hjelpe.
Akkurat nå er det likevel vanskelig, for akkurat nå føler jeg at jeg ikke kan takle meg selv en gang. Ikke noe dramatisk, bare tungt, slitsomt og intenst.

Hva gjør man når man trenger en pause fra seg selv?

(Eksamens-) angst

Jeg har altid hatt en venn som på magisk vis kunne ordne det meste. En som sa: "kom, vi kjøper is" eller "skal vi bare sitte her litt?" eller som sa ingenting, alt ettersom hvordan lei meg jeg var. En som lærte meg å gjøre det samme: Lytte, og bare spørre hvis det behøvdes.

Men hva gjør jeg i dag? Hvordan funker det når jeg sitter i et fremmed land og føler at jeg like godt kunne sittet på månen.
Misforstå meg rett. Jeg har gode venner her også, men den trøsten jeg trenger er fra noen som har kjent meg lenger enn et halvt år.

I morgen er det eksamen. Jeg sitter her... Har ikke lest...

Hvorfor må verden være vanskelig dagen før eksamen.

Mens jeg sitter her, kjenner jeg litt på hvordan det er å gi opp. Jeg har jo selvfølgelig ingen planer om det. Men jeg kjenner likevel hvordan det kunne vært.

Går det ann å være helt, selv om man føler seg liten?

De siste fire dagene har vært eviglange. De har også vært noen av de vanskeligste og værste jeg har opplevd. Men enda sitter jeg igjen med følelsen av at jeg har hatt det værre. Og det er der forskjellen ligger.

For jeg har faktisk ikke opplevd værre, Det kan jeg med handa på hjertet si. Men det er hvordan jeg har takla det, og hva jeg har hatt av hjelp og støtte rundt meg som har gjort at selv om dette er det aller værste, så har jeg likevel følt meg mer elendig enn det jeg gjør. Jeg har grått mer, sunket dypere, tenkt mørkere.

Jeg tror det er fordi jeg for første gang i livet er på rett sted til rett tid. Utgangspunktet mitt er trygt og stødig, og dermed er jeg sterkere når motgangen river og sliter i meg.

Ellers i livet har jeg altid vært på feil sted, gjort ting i feil rekkefølge. Enten var jeg ikke klar for det jeg holdt på med, eller så var jeg for seint ute.

Dette klarer jeg selv. Jeg har skuldre å gråte på, men kanskje trenger jeg dem ikke denne gangen. Kanskje er det værste som noensinne har skjedd meg, noe jeg kan klare å fikse helt selv? Selv om jeg føler meg som verdens minste menneske, er jeg sterk som en bjørn.