En fantastisk måte å kaste bort tid..

Et klokt hode (som jeg ikke husker hvem er) sa noe sånt som:  

"You know you're in love when all the songs on the radio start making sense..."

Vet ikke helt hvor jeg har det sitatet fra, men jeg kom på det i dag. Det slo meg at nå gir sangene i hvert fall mer mening enn de gjorde for et par måneder siden...

Jeg har altid hørt på musikk, jeg var den som konstant trødde rundt med walkman, deretter discman, deretter marihøne-mp3spiller og nå - ipod.
Enten gode spillelister, eller samme sangen igjen, og igjen.
Noen sanger hører hjemme i en rød morris marina om sommeren, andre når det snør mykt og du er på vei hjem fra togstasjonen klokken seks om morgenen, du har forelskelses-klump i magen og venter på at livet skal begynne.

Jeg har sanger for en fredagskveld med pudder, strømpebukse, glitter og sangria. Jeg har sanger for fredagskvelder med John Green og kakao.

Jeg har selvfølgelig sanger for sommer og lukten av nyslått gress. Sanger som blir spilt rett før utestedet stenger og de slår på lyset midt i sangen.

Og nå har jeg altså funnet sanger for forelskelse igjen.



Jeg sitter her og gir av livet mitt, gir det til meg selv, investerer tiden i en utdannelse. I stedet for å lese og skrive, hører jeg på sanger og drømmer meg tilbake til sommeren og en rød morris som ikke er mer.

Procrastination.

Det harde studentlivet! haha.
Vel, det er hardt fordi det handler om å finne en balansegang. Balansen mellom forelesninger, solskinnsdager, fester, innleveringer, cafebesøk, søvn, husvask, spontanitet og søte gutter.
vekta har mange lodd, noen tyngre enn andre.

Det er kanskje derfor jeg sitter på biblioteket akkurat nå, og alt jeg kan tenke er: jeg vil ut å danse bort natta. Men jeg har innleveringer, mange av dem.
Derfor sitter jeg her, men får liksom ikke gjort noe likevel. Jeg har kaffe, så det hjelper på.
Men hvor mye hjelper det egentlig når det i grunnen er corona man vil ha? når man egentlig vil ha høye heler, ville krøller og være på vei ut i natta.

Har sittet her I en og en halv time, alt jeg har gjort er drikke kaffe og chatte med venner, fått flashbacks fra barndommen og skrevet en overskrift.


Har ikke lyst til å ha ansvar. Vil ikke ha tidsfrister eller regninger, jeg vil bare leve!
Men for å kunne det så må man vel både jobbe hardt og betale for seg. Så det er vel bare å fortsette å skrive under den underskrifta...

Til alle dere som sitter med den rastløse følelsen: