Å reise til Tyskland med tog (del en)

Oppdateringen på sommerferien får komme etterhvert, eller kanskje vi bare kan si at jeg begynner med slutten?

I går startet jeg reisen (om noe redusert etter en meget koselig lørdag) Jeg og min KJEMPETUNGE ALTFORSTORE koffert fikk plass på silverexpressen, målet med denne etappen var å komme seg inn i det store utland, slik at interrailbiletten min ble gyldig. Bussen satte meg etter seks timer av ved noe jeg trodde måtte være en spøk. Jeg hadde tenkt at når jeg kom frem så skulle jeg kjøpe litt mat og skype med venner- Men neida.

Togstasjonen på Jörn var noe primitiv, og langt unna noen form for komersiell bebyggelse(er enda ikke sikker på om stedet i det hele tatt hadde et "sentrum"). Så jeg satt på stasjonens venterom som kunne tilby toalett og en enkelt stikkontakt og utover det ganske lite, I nesten fem timer. Jeg så doctor who og spiste opp de siste rundstykkene mine...

Da toget kom var jeg så heldig at vogn 16 stoppet rett foran nesen min, slik at min ALTFORTUNGE koffert lett kom seg ombord. På toget satt jeg sammen med ei koselig frøken som forruten å ha en utmerket interesse for språk, også ønsket å dele romen sin med meg.

Etter mye "sovemedisin" sovnet vi, og jeg tror jeg våknet midt på natten fordi vi sto stille. Når jeg våknet skikkelig i morges, så fant jeg ut at det stemte, og vi var 30 minutter forsinket. "Kanskje rekker jeg overgangen i Søderhamn" tenkte naive jeg. Men verden ville ikke være med på det. Da mitt tog rullet inn på stasjonen i Søderhamn, rullet ekspresstoget UT av samme stasjon. Omsider kom jeg meg til Stockholm der verdens trivligste kundeservice-dame ordnet alt og gav meg litt matpenger som kompensasjon. Dermed har jeg plutselig en hel dag i Stockholm, og dette feires med en kaffe:

Free fallin'

Eksamen er over, jeg er fri. Friheten har sin pris, for nå er jeg også fri til å tenke.

Å være eldst når du bor sammen med venner gjør at du nesten automatisk blir den de betror seg til. Og jeg liker det. Jeg liker å hjelpe.
Akkurat nå er det likevel vanskelig, for akkurat nå føler jeg at jeg ikke kan takle meg selv en gang. Ikke noe dramatisk, bare tungt, slitsomt og intenst.

Hva gjør man når man trenger en pause fra seg selv?

(Eksamens-) angst

Jeg har altid hatt en venn som på magisk vis kunne ordne det meste. En som sa: "kom, vi kjøper is" eller "skal vi bare sitte her litt?" eller som sa ingenting, alt ettersom hvordan lei meg jeg var. En som lærte meg å gjøre det samme: Lytte, og bare spørre hvis det behøvdes.

Men hva gjør jeg i dag? Hvordan funker det når jeg sitter i et fremmed land og føler at jeg like godt kunne sittet på månen.
Misforstå meg rett. Jeg har gode venner her også, men den trøsten jeg trenger er fra noen som har kjent meg lenger enn et halvt år.

I morgen er det eksamen. Jeg sitter her... Har ikke lest...

Hvorfor må verden være vanskelig dagen før eksamen.

Mens jeg sitter her, kjenner jeg litt på hvordan det er å gi opp. Jeg har jo selvfølgelig ingen planer om det. Men jeg kjenner likevel hvordan det kunne vært.

Går det ann å være helt, selv om man føler seg liten?

De siste fire dagene har vært eviglange. De har også vært noen av de vanskeligste og værste jeg har opplevd. Men enda sitter jeg igjen med følelsen av at jeg har hatt det værre. Og det er der forskjellen ligger.

For jeg har faktisk ikke opplevd værre, Det kan jeg med handa på hjertet si. Men det er hvordan jeg har takla det, og hva jeg har hatt av hjelp og støtte rundt meg som har gjort at selv om dette er det aller værste, så har jeg likevel følt meg mer elendig enn det jeg gjør. Jeg har grått mer, sunket dypere, tenkt mørkere.

Jeg tror det er fordi jeg for første gang i livet er på rett sted til rett tid. Utgangspunktet mitt er trygt og stødig, og dermed er jeg sterkere når motgangen river og sliter i meg.

Ellers i livet har jeg altid vært på feil sted, gjort ting i feil rekkefølge. Enten var jeg ikke klar for det jeg holdt på med, eller så var jeg for seint ute.

Dette klarer jeg selv. Jeg har skuldre å gråte på, men kanskje trenger jeg dem ikke denne gangen. Kanskje er det værste som noensinne har skjedd meg, noe jeg kan klare å fikse helt selv? Selv om jeg føler meg som verdens minste menneske, er jeg sterk som en bjørn.

Og før jeg visste ordet av det var det nesten mai.

Før påske var et stress uten like, med innleveringer, praktiske ting og en hel del upraktiske ting som dukket opp og krevde min oppmerksomhet. Derfor var det ekstra godt å kunne sette seg på et fly hjem til Norge. Selv om jeg ikke nøt turen i seg selv siden den startet rundt tre på natta og ikke endte før vi var hjemme hos pappa tolv timer senere.

Jeg gav meg selv en pause i påsken. Jeg har tenkt veldig lite, og det har vært godt å la hjernen gå på sparebluss. Bare hatt små ubetydelige ting å tenke på, som hvor vi skulle spise lunsj og hvilke sko jeg skulle ha på meg.

Tok med meg Eva, så hun skulle få se Norge, og jeg er veldig glad for at jeg hadde selskap. Selv om det er godt med ferie har jeg lett for å bli tiltaksløs når jeg er alene. Så det har vært en super ferie med til tider litt for mye kake (Sitat: Kan vi la være å ha dessert i dag?)

Men etter fjorten dager med bestemors hjemmebakte brød og nordnorsk bygdeliv, var det like godt å komme tilbake til London, som det var å komme hjem. Jeg tror det er forandringen jeg liker, minst like mye som stedet i seg selv.

Utdrag fra påskeferien:

Hvorfor jeg unngår virkeligheten.

Slutt på solskinnet, velkommen tilbake til jorda. Her er hverdagen din. Hverdagen din er HER! fokuser! Min egen fornuft slår i bordet til meg og ber meg ta meg sammen og gjøre noe med livet mitt. Levere oppgaver, få orden på økonomien, finne et sted å bo til neste år. Men det er akkurat når du har tusen ting å gjøre at du ikke vil gjøre èn engang. Hjernen låser seg. Ved et trylleslag blir jeg prinsesse Vilikke.
 Jeg får vondt i hodet, alt jeg må gjøre gnager på hjernen, det slipper ikke taket. Det virker så lett for alle andre, men for meg er det som å bestige et fjell som er høyere enn Everest. Brystkassen knyter seg, hver gang jeg prøver å puste inn er det som om ribbena mine ikke tåler trykket. Jeg har ikke pustet skikkelig på flere dager. Alt på grunn av bagateller som kommer til å ordne seg på et eller annet vis. Men på denne siden av fjellet virker det uoverkommelig. Derfor var det at jeg i kveld i siste øyeblikk puttet en rød leppestift i veska og sprang på byen sammen med guttene. Jeg hadde sett for meg en stille hjemmekveld, men da det gikk opp for meg at jeg var den eneste som ikke skulle ut, ble det for mye for meg. "Urettferdig!" Var den første tanken som slo meg, men så kom jeg på at jeg er et fritt menneske. Vil jeg trosse fornuften, så kan jeg det!
Jeg kan danse og drikke rom med vennene mine!

Akkurat nå er hodepinen borte, jeg kan puste dypt inn.

Akkurat nå er jeg i sola.

Om bare for et øyeblikk.

Jeg fikk ønsket mitt til slutt... Jeg fikk danse. Fikk være fri.
Jeg og J satt oppe hele natt til fredag, vi så på rageface memes når vi hadde pause, drakk redbull og cola, spiste surt godteri og skrev. Jeg sleit meg gjennom det. Hvert eneste ord måtte dras ut av hodet og ned på papiret.

Når jeg klokka fire den morgenen lå på kjøkkengulvet med ansiktet ned og nesten grein fordi jeg var overbevist om at de siste 500 ordene satt for langt inne, da lo han stille og spurte om vi ikke skulle se en episode pokemon. Det var ikke mer som skulle til, jeg fikk ferdig oppgaven, gjemte et my little pony bilde i et av diagramene, og gav meg selv fri resten av helga.

Påfølgende kveld ble det derfor utekveld, og den ble for det meste slik jeg hadde tenkt. Mangodrink, beste sangene, beste jentene, gutter som dukket opp og gav en klem og danset litt.

Så våknet jeg av at Eva spurte om vi ikke skulle gå ut, for været var så fint. Jeg sa at jeg ble med hvis vi skulle sitte ute å drikke Pepsi, det skulle vi. Dermed fulgte jeg på nedover grusveien, jeg kjente sola varme i ryggen og gårsdagens kyss kile på leppene.

En fantastisk måte å kaste bort tid..

Et klokt hode (som jeg ikke husker hvem er) sa noe sånt som:  

"You know you're in love when all the songs on the radio start making sense..."

Vet ikke helt hvor jeg har det sitatet fra, men jeg kom på det i dag. Det slo meg at nå gir sangene i hvert fall mer mening enn de gjorde for et par måneder siden...

Jeg har altid hørt på musikk, jeg var den som konstant trødde rundt med walkman, deretter discman, deretter marihøne-mp3spiller og nå - ipod.
Enten gode spillelister, eller samme sangen igjen, og igjen.
Noen sanger hører hjemme i en rød morris marina om sommeren, andre når det snør mykt og du er på vei hjem fra togstasjonen klokken seks om morgenen, du har forelskelses-klump i magen og venter på at livet skal begynne.

Jeg har sanger for en fredagskveld med pudder, strømpebukse, glitter og sangria. Jeg har sanger for fredagskvelder med John Green og kakao.

Jeg har selvfølgelig sanger for sommer og lukten av nyslått gress. Sanger som blir spilt rett før utestedet stenger og de slår på lyset midt i sangen.

Og nå har jeg altså funnet sanger for forelskelse igjen.



Jeg sitter her og gir av livet mitt, gir det til meg selv, investerer tiden i en utdannelse. I stedet for å lese og skrive, hører jeg på sanger og drømmer meg tilbake til sommeren og en rød morris som ikke er mer.

Procrastination.

Det harde studentlivet! haha.
Vel, det er hardt fordi det handler om å finne en balansegang. Balansen mellom forelesninger, solskinnsdager, fester, innleveringer, cafebesøk, søvn, husvask, spontanitet og søte gutter.
vekta har mange lodd, noen tyngre enn andre.

Det er kanskje derfor jeg sitter på biblioteket akkurat nå, og alt jeg kan tenke er: jeg vil ut å danse bort natta. Men jeg har innleveringer, mange av dem.
Derfor sitter jeg her, men får liksom ikke gjort noe likevel. Jeg har kaffe, så det hjelper på.
Men hvor mye hjelper det egentlig når det i grunnen er corona man vil ha? når man egentlig vil ha høye heler, ville krøller og være på vei ut i natta.

Har sittet her I en og en halv time, alt jeg har gjort er drikke kaffe og chatte med venner, fått flashbacks fra barndommen og skrevet en overskrift.


Har ikke lyst til å ha ansvar. Vil ikke ha tidsfrister eller regninger, jeg vil bare leve!
Men for å kunne det så må man vel både jobbe hardt og betale for seg. Så det er vel bare å fortsette å skrive under den underskrifta...

Til alle dere som sitter med den rastløse følelsen: