Free fallin'

Eksamen er over, jeg er fri. Friheten har sin pris, for nå er jeg også fri til å tenke.

Å være eldst når du bor sammen med venner gjør at du nesten automatisk blir den de betror seg til. Og jeg liker det. Jeg liker å hjelpe.
Akkurat nå er det likevel vanskelig, for akkurat nå føler jeg at jeg ikke kan takle meg selv en gang. Ikke noe dramatisk, bare tungt, slitsomt og intenst.

Hva gjør man når man trenger en pause fra seg selv?

(Eksamens-) angst

Jeg har altid hatt en venn som på magisk vis kunne ordne det meste. En som sa: "kom, vi kjøper is" eller "skal vi bare sitte her litt?" eller som sa ingenting, alt ettersom hvordan lei meg jeg var. En som lærte meg å gjøre det samme: Lytte, og bare spørre hvis det behøvdes.

Men hva gjør jeg i dag? Hvordan funker det når jeg sitter i et fremmed land og føler at jeg like godt kunne sittet på månen.
Misforstå meg rett. Jeg har gode venner her også, men den trøsten jeg trenger er fra noen som har kjent meg lenger enn et halvt år.

I morgen er det eksamen. Jeg sitter her... Har ikke lest...

Hvorfor må verden være vanskelig dagen før eksamen.

Mens jeg sitter her, kjenner jeg litt på hvordan det er å gi opp. Jeg har jo selvfølgelig ingen planer om det. Men jeg kjenner likevel hvordan det kunne vært.

Går det ann å være helt, selv om man føler seg liten?

De siste fire dagene har vært eviglange. De har også vært noen av de vanskeligste og værste jeg har opplevd. Men enda sitter jeg igjen med følelsen av at jeg har hatt det værre. Og det er der forskjellen ligger.

For jeg har faktisk ikke opplevd værre, Det kan jeg med handa på hjertet si. Men det er hvordan jeg har takla det, og hva jeg har hatt av hjelp og støtte rundt meg som har gjort at selv om dette er det aller værste, så har jeg likevel følt meg mer elendig enn det jeg gjør. Jeg har grått mer, sunket dypere, tenkt mørkere.

Jeg tror det er fordi jeg for første gang i livet er på rett sted til rett tid. Utgangspunktet mitt er trygt og stødig, og dermed er jeg sterkere når motgangen river og sliter i meg.

Ellers i livet har jeg altid vært på feil sted, gjort ting i feil rekkefølge. Enten var jeg ikke klar for det jeg holdt på med, eller så var jeg for seint ute.

Dette klarer jeg selv. Jeg har skuldre å gråte på, men kanskje trenger jeg dem ikke denne gangen. Kanskje er det værste som noensinne har skjedd meg, noe jeg kan klare å fikse helt selv? Selv om jeg føler meg som verdens minste menneske, er jeg sterk som en bjørn.