De siste fire dagene har vært eviglange. De har også vært noen av de vanskeligste og værste jeg har opplevd. Men enda sitter jeg igjen med følelsen av at jeg har hatt det værre. Og det er der forskjellen ligger.
For jeg har faktisk ikke opplevd værre, Det kan jeg med handa på hjertet si. Men det er hvordan jeg har takla det, og hva jeg har hatt av hjelp og støtte rundt meg som har gjort at selv om dette er det aller værste, så har jeg likevel følt meg mer elendig enn det jeg gjør. Jeg har grått mer, sunket dypere, tenkt mørkere.
Jeg tror det er fordi jeg for første gang i livet er på rett sted til rett tid. Utgangspunktet mitt er trygt og stødig, og dermed er jeg sterkere når motgangen river og sliter i meg.
Ellers i livet har jeg altid vært på feil sted, gjort ting i feil rekkefølge. Enten var jeg ikke klar for det jeg holdt på med, eller så var jeg for seint ute.
Dette klarer jeg selv. Jeg har skuldre å gråte på, men kanskje trenger jeg dem ikke denne gangen. Kanskje er det værste som noensinne har skjedd meg, noe jeg kan klare å fikse helt selv? Selv om jeg føler meg som verdens minste menneske, er jeg sterk som en bjørn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar