Jeg har altid hatt en venn som på magisk vis kunne ordne det meste. En som sa: "kom, vi kjøper is" eller "skal vi bare sitte her litt?" eller som sa ingenting, alt ettersom hvordan lei meg jeg var. En som lærte meg å gjøre det samme: Lytte, og bare spørre hvis det behøvdes.
Men hva gjør jeg i dag? Hvordan funker det når jeg sitter i et fremmed land og føler at jeg like godt kunne sittet på månen.
Misforstå meg rett. Jeg har gode venner her også, men den trøsten jeg trenger er fra noen som har kjent meg lenger enn et halvt år.
I morgen er det eksamen. Jeg sitter her... Har ikke lest...
Hvorfor må verden være vanskelig dagen før eksamen.
Mens jeg sitter her, kjenner jeg litt på hvordan det er å gi opp. Jeg har jo selvfølgelig ingen planer om det. Men jeg kjenner likevel hvordan det kunne vært.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar